Biografi over Nicolai Henrich Jæger (1780 – 1846)

Av: John Ole Askedal

Preses, medlemmer og gjester,

Nicolai Henrich Jæger ble født i Ude Sundby (Frederikssund) på Sjælland i 1780. Faren Jørgen Jæger var opprinnelig tollkontrollør; gjennom giftermål med møllerenken Johanne Marie Riis Møller ble han mølleeier. Nicolai Henrich mistet først sin mor i 1781, og deretter sin far i 1783. Den foreldreløse søskenflokken ble tatt hånd om av familie. Nicolai Henrich og den ett år eldre broren Adam Ferdinand ble sendt over Skagerrak til byfogd Niels Bergs husholdning i Arendal, – Adam i 1783, fulgt av Nicolai Henrich i 1784.

I Arendal besøkte brødrene byens borgerskole. Nicolai la seg tidlig etter «Sprog og Lovkyndighed» (O. Jæger 1917: 62). Veien gikk videre til Københavns Universitet, hvor han i januar 1803 avla juridisk eksamen i morsmålet, også kalt «juridisk Examen for Ustuderede», for den særlige gruppe studenter som ikke hadde vært igjennom datidens «lærde skole» og ikke behersket latin. Denne eksamenen ble sett ned på av datidens latinskoleutdannede embedsmannselite (Schnitler 1989: 422), men det var i Nicolai Henrichs tilfelle ikke til hinder for den karriere som ventet ham. Vel tilbake i Arendal blir han byfogdens fullmektig, og i 1810 byfogdens svigersønn. Under det såkalte kornoppløpet i Arendal i nødsåret 1813 utmerket Jæger seg, i en viss motsetning til sin mer «bondevennlige» svigerfar, ved vilje og evne til å sette de opprørske bøndene på plass på en måte som vakte respekt hos byens kjøpmannspatrisiat. Høsten samme år ble han konstituert som byfogd i svigerfarens stilling og tre år senere, i 1816, utnevnt som svigerfarens etterfølger. Han forblir i embedet til sin død i 1846.

Språkmann og nederlandsk-pioner

I motsetning til det store flertall av sine embedsmannskolleger var Jæger altså ikke latinkyndig; hans interesse gjaldt moderne språk. Han behersket engelsk, tysk og nederlandsk og hadde sannsynligvis også kunnskaper i fransk. Grunnlaget for at Jægers portrett pryder årets minnemedalje, er hans pionerinnsats for nederlandsk språk i Norge og Norden. Sannsynligvis var han også Norges første leksikograf – ordboksforfatter – etter 1814. Jæger ble trolig foreslått som medlem av Det Kgl. Norske Videnskabers Selskab av juristen og dikteren Conrad Nicolai Schwach. Etter ni belivede år i Arendal, hvor han hadde vært Jægers venn og tidvis nabo, hadde Schwach etablert seg som assessor (dommer) ved Trondhjems Overrett høsten 1830. I desember samme år ble han medlem i DKNVS, og allerede noen måneder senere avanserte han til selskapets sekretær (Stubhaug 2002: 247, 257; Schwachs portrett pryder DKNVS’ minnemedalje for 1953).

Jægers nederlandskverk består av tre bøker – to ordboksbind og en grammatikk med praktisk stil- og tekstlære. Først ut var Hollandsk Lexicon for Norske og Danske, hvori Professor Matthijs Siegenbeek’s Nye Retskrivnings-Ordbog er lagt til Grund. Förste Deel. Hollandsk – Norsk eller Dansk i 1826. I 1831 kom oppfølgeren Anden Deel. Norsk eller Dansk – Hollandsk. Medlemskapet i DKNVS kom tidsnok til at det kunne føres opp etter Jægers navn på denne bokens tittelside, og i forordet.

Den nederlandske rettskrivning som legges til grunn, samsvarer med Siegenbeeks autoritative rettskrivningsordbok fra 1817, som nevnes i tittelen til begge bind, og den danske med Christian Molbechs rettskrivningshåndordbok fra 1813 (jf. Hyvik 2006: 164, 281). Dette er datidens autoritative standardordbøker for de to språk. Hos Molbech finner Jæger også grunnlaget for ordforrådet i ordboksverkets annet bind.

Ordboksverkets første bind er på 582 sider, som fordeler seg på 16 sider tittelsider og forord og en 566 siders alfabetisk nederlandsk–dansk-norsk ordboksdel. Annet bind har 426 sider, derav 14 tittelsider og forord og 344 sider dansk-norsk– nederlandsk ordbok; resten av bindet er viet fire alfabetiske oversikter over henholdsvis «norske eller danske» og nederlandske uregelmessige verb, nederlandske versjoner av en lang rekke geografiske navn og vanlige nederlandske manns- og kvinnenavn.  Med i gjennomsnitt 60 oppslagsord per tettrykt tospaltet side inneholder første bind anslagsvis ca. 34 000, og annet bind ca. 24 000 oppslagsord. Til sammenligning har 3. utgave av den offisielle Bokmålsordboka, som representerer nærmere 200 års norsk begrepsutvikling etter Jægers tid, ca. 65 000 ordartikler (Bokmålsordboka 2005: vii).

Beskrivelsen av oppslagsordene er forholdsvis enkel. De grammatiske opplysningene omfatter i første rekke ordklassebestemmelse, genus ved substantiver og kortfattede bøyningsangivelser når det er aktuelt. Beskrivelsen tar hensyn til betydningsvariasjon ved oppslagsord, men eksempelsetninger brukes ikke.

I Jægers samtid var det skriftspråklige «Modersmaal» i Norge dansk. Jæger ønsker at hans ordbøker skal bli brukt av både norske og danske, slik det fremgår av ordbøkenes omstendelige titler. Her står «Norsk(e)» før «Dansk(e)», i pakt med de politiske realiteter etter 1814.

I begge ordbøkene tar Jæger hensyn til spesifikt norske ord og ordbetydninger som ikke fantes i dansk (Butter 1983b), uten å gi dem et stilistisk mindreverdstempel, slik mange i samtiden, også i Norge, ellers gjorde. At særnorske ord inkluderes i et visst omfang, kan gi grunnlag for å betegne ordbøkenes hjemmespråk som «dansk-norsk» heller enn som (ren) dansk.

I forordet til den nederlandsk–dansk-norske ordboken gjør Jæger seg interessante tanker både om sin språklige samtid og om fremtiden for norsk skriftspråk. Han forutser at norsk og dansk med tiden vil utvikle seg fra hverandre, men advarer mot forandring for forandringens egen skyld: «[…] Tiden er der nu, udi hvilken Danmarks og Norges Sprogs höjere Fremskridt ikke længer, saa aldeles som hidtil, vil blive fælleds. Maatte dog Bestræbelserne for det Norske Sprogs videre Fuldkommengjörelse stedse udströmme af rene Kilder! Jeg mener, ligefrem sagt, ikke af Lyst til at omskabe det til et Nyt eller Eget, der da længe vil forblive i sin Barndom» (Jæger 1826: XII–XIII).

Jæger var en av de mange danskfødte som i årene forut for 1814 utviklet en stadig tydeligere norsk identitet og etter 1814 ble i Norge som norske patrioter (Glenthøj 2008: 65). I 1814 hadde han oversatt til dansk det dagsaktuelle norskpatriotiske dikt Norway. A Poem av den i dag mindre kjente engelske forfatterinne Charlotte Wardle (Scheel 1923: 401). Også Jægers ordboksarbeid reflekterer denne identitetsdannelsesprosessen.

Opprinnelig hadde Jæger sett for seg at hans samlede nederlandskverk skulle omfatte fire bøker: to ordboksbind, en grammatikk og en nederlandsk krestomati (litterær tekstsamling). Krestomatien måtte oppgis. Resultatet ble isteden ett bind med en kortfattet grammatikk supplert med en separat paginert stil- og tekstlære som gir eksempler på og veiledning til et bredt spektrum av korrekt utformede nederlandske brukstekster. Begge grammatikk- og tekstbindets deler har autoritative samtidige nederlandske forbilder.

Det foreligger ikke noe biografisk dokumentert svar på hvor og hvordan Jæger fattet interesse for nederlandsk. Det er ingenting som tyder på at han noensinne har oppholdt seg i Nederlandene. Men han kom fra sjøfarts- og trelasthandelsbyen Arendal, hvor nederlandskkunnskaper hadde vært til praktisk nytte i minst et par hundre år. Mest sannsynlig er det likevel at Jægers interesse for nederlandsk oppstod og utviklet seg i løpet av studietiden i København. Helligåndskirken, hvis menighet Jæger hadde bånd til, var nabo til frukt- og grønnsaksmarkedet på Amager torv. Etterkommerne etter de hollendere som Christian II. på 1520-tallet inviterte til Danmark for å betjene hoffet og for øvrig København by med grønnsaker, omsatte sine varer her (Winge 1992). Med sine særpregede drakter og skikker og sitt nederlandske språk var Amager-hollenderne et markant, lett synlig og godt hørbart innslag i det københavnske bybilde. Det er utenkelig at de skulle ha unngått Jægers oppmerksomhet. De har uten tvil vakt hans nysgjerrighet, og deres språk hans begeistring. I forordet til grammatikken gjør han en tysk hyllest til det nederlandske språks skjønnhet til sin egen: «Det nederlandske Sprog er […] bleven et af de mest dannede, der udmærker sig lige saa meget ved sin Rigdom, som ved sin Klarhed og Bestemthed» (Jæger 1935: III).

Naturhistoriske forsøk

I Helligåndskirkens og Amager torvs umiddelbare nærhet befinner også Rundetårn seg. Dette markante byggverket var fellesstaten Danmark-Norges astronomiske observatorium og et naturvitenskapelig landemerke i byen. Opplevelsen av Rundetårn kan ha vært en kilde til Jægers interesse for astronomi og naturvitenskap. Den kom først til dokumenterbart uttrykk i et brev Jæger skrev til det britiske admiralitet i 1823 (Enebakk og Johansen 2011: 52). Her griper han direkte inn i tidens diskusjon omkring lengdegradsbestemmelse og navigasjon (jf. Sobel 1995). Jæger tilbyr admiralitetet sin løsning på problemene, men betinger seg at denne skal hemmeligholdes og fremfor alt ikke tjene militære formål. Fremstøtet forble resultatløst.

I 1825, året før den første ordbokutgivelsen, lot Jæger trykke på egen bekostning en naturhistorisk avhandling med den omstendelige, men tidstypiske tittel Opdagelse af vor Jordklodes tredie Bevægelse om Magnetpolerne i Syd og Nord, og disses hidtil forborgne Hemmeligheder, med deraf fölgende höjst vigtige Resultater i Naturens og Videnskabernes Rige. En populair Afhandling. (Bokens første omslagsside bærer den mer kortfattede tittel Jordens Bevægelser, en Opdagelse i Electriciteten eller Magnetismen.) Avhandlingen hadde et overordnet moralsk ansvarssiktemål: Jæger ønsket å advare hjemlige og europeiske medborgere mot følgene av en ny istid som han mente ville ramme Nord-Europa i overskuelig fremtid.

I en viss motsetning til disse filantropiske intensjoner omgav Jæger avhandlingen med vidtgående hemmelighold overfor venner og bekjente, som Schwach (men han gjorde et unntak for Jacob Aall). Han sendte den imidlertid til en rekke europeiske vitenskapsakademier, et par vitenskapelige tidsskrifter og til Christopher Hansteen, som han selvfølgelig siterer. Byfogd Jæger hadde sikkert lært datidens mest berømte norske vitenskapsmann personlig å kjenne da Hansteen i sitt «annus mirabilis» 1819 oppholdt seg ti dager i Kolbjørnsvik og Arendal, underveis hjem til Christiania etter opphold i Paris og London, hvor han hadde presentert sin jordmagnetismeforskning og gjort innkjøp av instrumenter til sitt planlagte observatorium (jf. Enebakk og Johansen 2011).

Begrepet «jordens tredje bevegelse» hadde Jæger sannsynligvis fra tyske Johann Christoph Gatterers Ideal einer allgemeinen Weltstatistik (1773). Men han klarer hverken å forklare eller nyttiggjøre seg dette begrepet på en måte som kunne overbevise samtiden eller interessere ettertiden. Resultatet av hans forsøk på å komme i kontakt med den lærde verden utenfor Arendal og Norge var nedslående, – enten total taushet eller krass kritikk. Hansteens negative vurdering kan være påvirket av at Jæger holdt fast ved at det bare finnes to magnetiske poler, mens Hansteen holdt på at det var fire. Men det var ikke den eneste grunnen Hansteen eller andre hadde til å avvise Jægers spekulasjoner. Det kom ikke mer naturhistorie fra Jægers penn.

I ettertid fremstår avhandlingen likevel som bemerkelsesverdig. Jæger vet åpenbart en god del om astronomi og presenterer tallrike astronomiske observasjoner og resonnementer. Han har fanget opp og gjør bruk av begrepet elektromagnetisme (dog uten at H. Chr. Ørsted nevnes ved navn). Han er orientert om samtidige forestillinger om geologi og fossiler, gjør seg tanker om nordlys som partikkelfenomen og presenterer dristige refleksjoner omkring myter og mytologi som kilder til forståelse av forhistoriske hendelser.

Avhandlingen inneholder henvisninger til ca. 75 kilder som spenner fra filosofer i antikken og norrøne sagaer til en lang rekke vitenskapelige pionerer fra nyere tid og helt ferske beretninger om polarekspedisjoner fra 1820-tallet. Jægers avhandling har utvilsom interesse som dokumentasjon av det brede kunnskapstilfang som var tilgjengelig i den internasjonalt orienterte sjøfartsbyen Arendal i begynnelsen av det 19. århundre.

Litterære sysler

Jæger var litterært interessert og aktiv. Hans første kjente dikt er en kantate i anledning av det nye år 1802. Han var en aktiv leilighetsdikter som gjerne hedret familiebegivenheter, venner og kolleger (samlet i Butter 1983a). Gjendiktningen av Charlotte Wardles Norway. A Poem (1814) har politisk tidsvitneinteresse.

Jægers mest interessante litterære bidrag er den oversettelsen av Goethes Die Leiden des jungen Werthers som han fullførte i 1809, men som forble upublisert. I 1821 ble Hans Lassenius Bernhofts (1793–1851) Werther-oversettelse utgitt (jf. Paasche 1959: 89–90), og den må ha gjort Jægers upubliserte overflødig.

Goethes suksessroman består av to «bøker» (i klassisk gresk-romersk forstand). Jægers håndskrevne oversettelse av bok 2, i separat innbinding, er bevart og tilgjengelig ved Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling i Oslo. Sist i bindet står diktet «Werthers Grav» undertegnet N. H. Jæger. Det er en formfullendt poetisk spøkelseshistorie med utgangspunkt i begravelsesskildringen som avslutter Goethes roman. Diktet har tydelige gjenklanger etter den Ossian-diktning, formidlet og/eller forfattet av skotten James Macpherson (se f.eks. Sørensen 1972, 101–105), som er et viktig element i Goethes Werther. Slik reflekterer Jægers dikt de to største litterære suksesser i 1700-tallets annen halvdel i Europa. Det skjer på et tidspunkt da det ellers knapt var litterær aktivitet å spore i Norge (Bull 1958: 527).

Jægers nyttårskantate til året 1802 tilsier at inspirasjonen til Werther-oversettelsen og Werther-diktet må søkes i hans studietid i København. 1802, som var gjenstand for Jægers nyttårskantate, var ikke et hvilket som helst år i dansk litteratur- og åndshistorie. Det var det året da Henrich Steffens, «Norges bortblæste Laurbærblad», begynte å holde sine berømte forelesninger om den nyere tyske litteratur i Elers’ kollegium (i bekvem gangavstand fra Helligåndskirken som Jæger hadde tilknytning til). Det var som kjent en av Steffens’ forelesninger som foranlediget den berømte 16 timer lange samtalen mellom Steffens og Oehlenschläger som ansporet Oehlenschläger til «Guldhornene», diktet innledet romantikken i Danmark (Paasche 1959, 15–16; Vige 2010, 133–139). Det er utenkelig at Jæger som intellektuelt våken student i København ikke skulle ha fått med seg den enorme oppmerksomheten rundt Steffens’ forelesninger, – de var offentlige og åpne for et allment publikum som strømmet til. Jæger kan ha vært blant tilhørerne. (Han henviser til Steffens i den naturhistoriske avhandlingen.)

Sluttord

Byfogd Nicolai Henrich Jæger var en lokal norsk polyhistor som virket i en tid da en vitenskap som ennå ikke var strengt spesialisert, var åpen for alle som følte seg kallet og hadde de personlige ressurser og det mot som oppgaven krevet. Under sitt studieopphold i København rundt århundreskiftet fra 1700- til 1800-tall mottok Jæger viktige impulser som han med varierende resultat kunne utvikle videre. Hans naturhistoriske forsøk ble avvist av samtiden og har nå fremfor alt historisk interesse. Hans ambisiøse litterære prosjekt, Werther-oversettelsen, ble unnfanget i en ansvarstung krisetid for landet og den embedsstand Jæger tilhørte, og ble ikke ført frem til publisering. Jægers språkfaglige, nederlandistiske innsats er desto mer bemerkelsesverdig. Et mål for hvilken prestasjon især de to ordbøkene i sin tid var, får vi når vi ser at det tok nærmere to hundre år etter Jæger før det kom nye ordbøker fra og til nederlandsk for et nordisk språkpublikum (Laureys 2004; van Hees 2004).*

* Den versjon av Jægers biografi som ble lest under høytidsmiddagen den 1.3.2024, måtte på grunn av tidsbegrensning være noe mer kortfattet enn den foreliggende.

Se kildehenvisninger i pdf-utgaven. 

Biografi over Lars Christensen (1884-1965)

Av: Arnoldus Schytte Blix

Preses, medlemmer og gjester,

Da vårt selskap ble reorganisert og delt i det som forenklet kan kalles Museet og Akademiet i 1926, var det maktpåliggende for den hyperaktive generalsekretæren, Sigvald Schmidt-Nielsen, å fremheve Akademiets akademiske profil. I den forbindelse ivret han for å opprette en medalje som skulle være Selskapets høyeste belønning for fremragende forskning. Dette fikk styrets tilslutning og det ble vedtatt å prege en Gunnerus medalje, og samtidig ble det vedtatt at Høytidsdagen for fremtiden skulle avholdes på Gunnerus’ fødselsdag i stedet for, som tidligere, på den regjerende monarkens fødselsdag.

Det vil vel ikke overraske noen med et minimum av historisk innsikt at den første Gunnerus medaljen, som ble delt ut den 26. februar 1927, gikk til Professor Waldemar C. Brøgger som da var nestoren i norsk forskning. Men, at hvalfangeren Lars Christensen fra Sandefjord fikk den samtidig, er nok ikke like opplagt for alle. Lars Christensen ble født inn i et typisk patrisierhjem. Hans far var Christen Christensen, hvalfangstreder og eier av Framnæs skipsverft i Sandefjord. Han hadde først drevet sel- og bottlenose-fangst i Arktis, så storhvalfangst i Finnmark og derefter, i samarbeid med kaptein C. A. Larsen, forsøksfangst i Antarktis. Og, mens C. A. Larsen etablerte seg med landstasjonsfangst på Syd-Georgia introduserte Christensen, som den første, pelagisk fangst av hval fra flytende kokeri i Antarktis, begge i 1905. Christen Christensen bygget seg en betydelig formue på sine forskjellige forretninger og ble i 1911 kommandør av St. Olavs Orden for sin innsats for norsk hvalfangst.

Lars Christensen fikk derfor en flying start og efter utdannelse i Tyskland og England startet han sitt eget firma i 1907, men han arbeidet først i flere år i kompaniskap med sin far, en periode hvor de utforsket nye fangstfelt spesielt langs Syd-Amerikas kyster.

Lars Christensen forsterket sin posisjon ytterligere ved at han i 1910 giftet seg med Ingrid Dahl, datter av Thor Dahl, den gang Sandefjords største forretningsmann og hvalfangstreder. Og efter farens og Thor Dahls død tok Lars først på 1920-tallet over ledelsen både av farens og Thor Dahls selskaper som kom til å bli en av de mest betydningsfulle rederigrupperingene i internasjonal hvalfangst i mange tiår.

Så, hvordan og hvorfor ble det kontakt mellom Det Kongelig Norske Videnskabers Selskab i Trondhjem og Lars Christensen i Sandefjord? Det er ikke helt åpenbart. Men, Schmidt-Nielsen var i likhet med Waldemar Brøgger på konstant utkikk efter rikfolk, og hans kone, Signe Schmidt-Nielsen, som for øvrig var første kvinnelige medlem av vårt selskap, var en anerkjent kjemiker og både hun og hennes mann var interessert i hvalfett og i utviklingen av margarin fra hvalfettet. Og i september 1926 mottok Selskabet en anonym donasjon (fra Lars Christensen) på 1000 kroner til et medaljefond, og på den første Høytidsdagen 26. februar 1927 fikk Lars Christensen Gunnerusmedaljen, og i september samme år donerte han NOK 10.000, som er omtrent NOK 330.000 i dag, til medaljefondet for å sikre Gunnerusmedaljens eksistens, og like efter ble han innvotert som donerende medlem, det vi i dag kaller Assosierte medlemmer. Men i tillegg til å sikre Gunnerusmedaljen skulle medaljefondet også bli brukt til å finansiere mindre jetonger som hvert år skulle preges med portrettet av et tidligere medlem som man ønsket å hedre. Disse skulle gis som gave til medlemmer som var til stede på Høytidsdagen, og utdeles i sølv til den som holdt høytidsforedraget og minnetalen.

Den offisielle begrunnelsen for Christensens Gunnerusmedalje var “Hans støtte til videnskapelig forskning”, men det er vel grunn til å tro at det var medaljefond donasjonen som var den direkte årsaken, da det nettopp på denne tiden er at Christensen virkelig startet sine mange bidrag til vitenskapen. Man kan jo til gjengjeld tro at det var Gunnerusmedaljen som utløste denne virksomheten, men det var nok en annen årsak som veide minst like tungt:

Efter at storhvalfangsten i Finnmark ble forbudt i 1904, hadde C. A. Larsen, som sagt, allerede i 1905 etablert seg med landstasjons-basert hvalfangst på Syd-Georgia og Christen Christensen hadde forsøkt pelagisk fangst i det same området og observert store mengder blå-, finn- og knøl-hval. Men i 1908 annekterte Storbritannia en stor sektor rundt Syd-Georgia og den Antarktiske halvøy og begynte å innkreve store avgifter fra hvalfangsten.

Situasjonen ble ytterligere forverret da New Zealand “By British Order-in-Council” annekterte den viktige Ross Hav sektoren i 1923. For Christensen rederiene ble det derfor maktpåliggende å finne nye fangstfelt, og enda viktigere, å annektere land utenfor den engelske sektoren. For å kunne gjøre dette, var det efter tidens skikk inntil engelskmennene forandret reglene til egen fordel, nødvendig å sette fot på land. Dette var lettere sagt enn gjort for mens selfangere fra flere nasjoner hadde seilt til alle deler av kontinentet, var det bare få isfrie steder man hadde sett og langt mindre besøkt på grunn av det brede og tette pakkisbeltet rundt kontinentet. På begynnelsen av 1920-tallet var det således bare småstykker av antarktiskysten som var “oppdaget”.

Dermed startet Lars Christensen i 1926-27 sesongen det som skulle bli en monumental serie av ekspedisjoner. Disse ekspedisjonene var i de første 4 sesongene basert på selfangeren Vesleper som ble omdøpt til Norvegia, en 125 fot skute av tre, og de kalles derfor Norvegia-ekspedisjonene.

Det er ingen hemmelighet at hovedformålet med ekspedisjonene var å oppdage nye fangstfelt og mulige lokaliteter for landstasjoner utenfor britenes rekkevidde. Men i dette inngikk det å kartlegge krill-distribusjonen, havstrømmer og isbevegelser i Syd-Ishavet og alle ekspedisjonene medbrakte fremragende forskere og avansert vitenskapelig utstyr og gav store mengder vitenskapelige resultater.

Den første Norvegia ekspedisjonen i 1927-28 sesongen, under vitenskapelig ledelse av oseanografen Haakon Mosby, dro først til Bouvet, som ble kartlagt og i de omkringliggende havområder ble det utført oseanografiske undersøkelser. Mannskapet greide også, for første gang, å komme på land og 1. desember 1927 ble det norske flagget heist og Bouvet annektert for Norge.

Neste sesong 1928-29 dro den andre Norvegia-ekspedisjonen, med zoologen Ola Olstad som vitenskapelig leder, først til Bouvet og så vestover til de ble de første til å lande på Peter 1, øy som de den 29. Februar 1929 også annekterte for Norge. Den tredje Norvegia-ekspedisjonen i 1929-30 sesongen skulle bli av episk art. Den var ledet av flygerhelten, daværende kaptein, senere admiral, Hjalmar Riiser-Larsen, mannen som hadde fløyet og reddet Roald Amundsens ekspedisjon under det mislykkede forsøket på å nå Nordpolen med flybåten N 25 i 1925 og som hadde vært nestkommanderende på luftskipet Norge over Nordpolen i 1926. Han hadde med seg to flyvemaskiner, hovedmaskinen med åpen cocpit, og som annenflyver Kaptein Finn Lützow-Holm.

Oppgaven var å trenge inn til Enderby Land som ligger på 55° østlig lengde, og å annektere området for Norge. Enderby Land var påstått sett fra sjøen av selfangeren John Biscoe i 1831, men han kom ikke på land. Senere var landområdet ikke besøkt på grunn av vanskeligheten med å trenge gjennom pakkisen med datidens svake skip.

De to flygerne fly-fotograferte først Bouvet og så tok de seg, i til dels marginalt vær, med de to flyene som dekkslast over en av klodens mest værharde havområder til Antarktis hvor de under halsbrekkende forhold fotograferte vestkysten av Enderby Land. Det sier noe om de marginale operasjonsforholdene at de var uten radioforbindelse i flyet og måtte brenne selspekk på dampkjelen ombord for å lage nok røyk til at det var mulig å finne tilbake til skipet. Den 22. desember 1929 greide de å lande i Enderby land som de annekterte for Norge. Området ble likevel senere (1933) efter politisk dragkamp, annektert av Australia by British Order-in-Council. I tillegg til flyfotograferingen og kartleggingen skulle Riiser-Larsen også utføre omfattende oseanografiske undersøkelser og han fikk opplæring for dette av professor Bjørn Helland-Hansen i Bergen før avreise. Således brukte de mesteparten av tiden til målinger av strøm, temperatur og saltinnhold i havet og til loddskudd for å kartlegge havbunnen. Den 1. februar 1930 fant de en banke 68° S og 32° Øst i et område i Kong Haakon VII Hav som fra 2-3000 meters dyp raker opp til bare 580 meter.

Allerede høsten 1929 hadde Christensen skrevet til Schmidt-Nielsen at han aktet å sette Gunnerus’ navn på nytt land i Antarktis og på Høytidsdagen 26. februar 1930 kunne Christensen proklamere at han ved telegrafisk kontakt med Riiser-Larsen hadde fått samtykke til å oppkalle banken efter Gunnerus. Dette «hilstes med det livligste bifall av forsamlingen» og Lars Christensen fikk minnesjetongen for 1930 i sølv.

Riiser-Larsen fortsatte sine flyvninger vestover og oppdaget store fjellkjeder i det som senere ble til Kronprins Olav Land og det som senere ble døpt Kronprinsesse Märtha Land. Til sammen hadde de da kartlagt en kyststrekning på 1055 km.

Den neste sesongen seilte Norvegia først rundt hele kontinentet under ledelse av polarforskeren Gunnar Isachsen som utførte betydelige oseanografiske undersøkelser og påviste nye fangstfelt. Så overtok Riiser-Larsen igjen som ekspedisjonsleder og fly-kartla en 370-km lang kyststripe som senere fikk navnet Prinsesse Ragnhild Land. Til sammen hadde Riiser-Larsen og medarbeidere da kartlagt det meste av det som senere fikk navnet Dronning Maud Land, og ved Norvegia-ekspedisjonens hjemkomst den 15. mai 1931 stilte Generalsekretæren opp i Sandefjord og tildelte Riiser-Larsen, Lützow-Holm og skipets kaptein Nils Larsen minnejetongen for 1930 i sølv, mens mannskapet fikk minnejetongen over J. E. Gunnerus (fra 1927) i bronse.

Christensen videreførte sin utforskning av Antarktis med ytterligere fire ekspedisjoner i perioden 1931-1937 med tankskipet Thorshavn hvor han selv og hans kone deltok personlig. Disse hadde nok fortsatt som hovedformål å kartlegge hvalforekomstene, men det ble igjen lagt stor vekt på oseanografisk forskning og kartlegging av nytt land.

Thorshavn-ekspedisjonen i 1933-1934 hadde som viktigste formål å seile rundt kontinentet og foreta undersøkelser av hvalforekomstene, men de hadde med et mer moderne sjøfly og løytnant Alf Gunnestad oppdaget og kartla et område mellom 90° og 80° Øst som de gav navnet Prinsesse Astrid Land, men som senere fikk navnet Kong Leopold og Dronning Astrid Land, og i 1933 annekterte Australia området, igjen by British Order-in-Council.

Thorshavn- ekspedisjonen 1936-1937 var nok den viktigste og hadde som oppgave å utføre fotogrammetrisk kartlegging. Lars Christensen ledet selv ekspedisjonen fra tankskipet Thorshavn, som medbragte et lite sjøfly tilhørende Widerøes Flyveselskap med løytnant Viggo Widerøe som flyver.

Han startet med dette flyet på 90° Ø og kartla hele kyststrekningen vestover til Enderby land. Så oppdaget han og kartla det som senere ble Prins Harald Land og lenger vest oppdaget han et fjellmassiv med topper på over 3000 meter som fikk navnet Sør-Rondane. Og da ekspedisjonen ble avsluttet på 20° øst hadde Lars Christensens ekspedisjonene kartlagt mer enn en fjerdedel av den antarktiske kystlinjen hvor man på kartet nedenfor kan se at det norske kongehuset er meget vel representert!

Dronning Maud Land som ble kartlagt under Lars Christensen ekspedisjonene og bærer den norske kongefamiliens navn og ble annektert av Norge 14, januar 1939.

Men på grunn av uoverensstemmelser, særlig med England og Australia, om anneksjonenes gyldighet nølte den Norske Regjering med å fremme sitt krav. Da polarforskeren Adolf Hoel under et besøk i Tyskland høsten 1938 fikk høre at Tyskland planla en ekspedisjon til Antarktis med skipet Schwaben i den hensikt å annektere vårt interesseområde ble det imidlertid fart i sakene og den 14. januar 1939 annekterte Norge ved kongelig resolusjon kystlinjen mellom 20° vestlig og 45° østlig lengde, det såkalte Dronning Maud Land. Opprinnelig hadde området ingen begrensning hverken sydover eller nordover, men i Stortingsmelding av 12 juni 2015 ble det slått fast at den norske sektoren hadde Sydpolen som sørlig begrensning.

Resultatene av det vitenskapelige arbeidet fra Lars Christensens ekspedisjoner ble publisert av det Norske Videnskaps-Akademi i 1935 med Olaf Holtedahl som redaktør.

I 1932 fikk Christensen igjen minnejetongen i sølv, denne gang for hans interesse for Medaljefondet, og i 1939 ble han, som den første, valgt til Æresmedlem av vårt Selskab. I 1947 kvitterte han for denne ære med en ny donasjon på 10 tusen kroner til medaljefondet, denne gang i hans kones navn, og hun ble omgående innvotert som donerende medlem.

Lars Christensen hadde tidlig hatt forretningsinteresser i USA og i februar 1940 reiste han og hans frue dit i forretninger. Krigen hindret tilbakereise til Norge og de ble i Amerika i 6 år, han som finansråd ved den Norske Ambassade i Washington, og hun, ifølge Holtedahl, som vertinne i et overveldende gjestfritt hjem. Det kan synes noe merkelig at Christensen ikke var tilknyttet ledelsen av Nortraship, men han må ha gjort en god jobb, uansett, for i 1944 ble han utnevnt til kommandør med stjerne av St. Olavs orden og han hadde dessuten en rekke utenlandske ordener, i tillegg til å være dansk konsul.

Olaf Holtedahl skriver i sin minnetale i det Norske Videnskaps-Akademi, hvor Christensen også var Æresmedlem, at «Lars Christensen forenet initiativ, fremsyn og handlekraft med en fremtredende samfunnsånd og en stillfarende, enkel menneskelighet, med trang og vilje til å hjelpe og til å glede andre». Han var dessuten en meget velstående mann som tilgodeså sin fødeby med rike gaver: Allerede i 1917, på 10-årsdagen for hans virke som selvstendig forretningsmann, kom Kommandør Chr. Christensens Hvalfangstmuseum, oppkalt efter hans far, så Sandefjord Sjøfartsmuseum i 1957 og i 1960 det praktfulle hvalfangstmonumentet i Sandefjord sentrum.

Se kIldehenvisninger i pdf-utgaven.